en liten innsikt i mitt liv...

Me har nettopp holdt på med et prosjekt på skulen; DAP (det avslappande prosjektoppgåva). Eg valgte å fordjupa meg i potetå, og mens eg holdt på å forbereda meg, kom eg øve denne siå: http://www.nesteklikk.no/20060221/84370.html

Eg syns det va en vilt bra teori (elle kæ du kan kalla det). Jaffal den fuste delen:

De fleste av oss grubler i blant over meningen med livet. Hvorfor ble vi født? Hvorfor er vi her? Var dette alt? Hvorfor kommer ikke avisbudet med morgenavisen? Har jeg dårlig ånde? Hvem er den fyren i speilet?

All slags eksistensielle spørsmål brøyter seg fram i ulike avskygninger av menneskeheten. Coachen Jon Willis lurer for eksempel på om han ikke like godt kunne vært en potet i sin blogg «Living dangerously».

Jon spør:

«Hvem vet mest om livet, en potet eller jeg?»

O, potet, svar meg!

Så resonnerer han seg fram til svaret:

«En potet har en forbløffende evne til bare å være en potet, uten å lage masse styr omkring det. Den trenger ikke å gruble over hva det neste skrittet skal være, den blir ikke bekymret, skremt eller redd, og den sitter ikke og lurer på hva den skal bli når den blir stor, eller om det fins et liv etter forråtnelsen / oppspisingen.

Den er ganske enkelt drivende god til å være en potet, og gjør det med en letthet som kan ta pusten fra deg. Den prøver ikke å være noe annet.

Når så du sist en potet som lot som om den var en gulrot? Eller som sammenligner seg selv med nabopoteten, og føler seg utilstrekkelig og mislykket fordi den ikke har like vakre former?

<

Skrivedag. Leserinnlegg.

Ungdomstida er kjent for å være en periode i livet der vi prøver ut nye ting. Alle fremstiller tenårene som en romantisk og idyllisk tid. Men sannheten er, at når vi sitter midt oppi den, kan det se ut som verdens undergang er i ferd med å komme. Å våge å prøve noe nytt kan være et mareritt i forhold til hva vi hadde forestilt oss. Feige som vi er, prøver vi å finne noe å gjemme oss bak. Noe vi kan støtte oss på. Noe som ender godt.

Forleden dag leste jeg en filmanmeldelse på filmen ''I dine sko'', som fikk særdeles god kritikk for sin originalitet. Jeg entret kinosalen i håp om å få en god og lærerik opplevelse. Men, nei. Denne filmen viste seg å være akkurat lik i konstruksjon som alle de andre utallige romantiske filmer som er blitt lagd: når vi har sett ti minutter av filmen, vet vi hvordan den kommer til å ende. Jeg blir så provosert av slike filmer. Tenk å bruke flere millioner kroner på å lage sånt søppel, når barna i Peru sitter og dør av hungersnød. Tusenvis av sedler blir kastet bort, kun for at våre hjerner skal bli tilfreds. ''Rikmannslivet'' altså! Og etter et slikt kinobesøk, har vi blitt klokere? -Nei! Vi kommer ut fra kinosalen, minst like dumme som vi var før vi gikk inn. Det er jo så unødvendig!

Det finnes drøssevis av naive folk her i verden som er redde for å møte nye mennesker og sliter med hverdagen. Som en trøst, tar de turen til videobutikken og låner en romantisk komedie''. Dette er kun en flukt fra det virkelige liv. En erstatning som ikke kan måles med et nytt vennskap eller å lære en akkord på gitaren. Sannheten er at disse romantiske filmene ikke hjelper oss. Tvert imot. Troen på at livet skal være så rosenrødt, får oss enda en gang til å innse hvor håpløst og kjedelig vår egen hverdag er. Selve filmopplevelsen kan være ålreit den, men det er som med ukeblad og modeller; en får dårligere selvbilde av å se ''det perfekte''. Depresjonen kommer tilbake.

Film kan sammenlignes med rusmidler. Jeg eg klar over at det høres litt voldsomt ut, men det er faktisk noe sant i det. Forskjellen er den, at film er en mye mildere versjon og ikke skaper like stor avhengighet. Både film og rusmidler får seeren/brukeren til å glemme omverdenen en liten stund og følelsen av falsk glede blir til. Jeg mener at viss du skal kjenne ekte glede, må du føle smerte også. Balansen mellom disse motsetningene må være noenlunde lik på begge sider. I likhet med når du er i skibakken må du faktisk gå opp for å kunne oppleve den frydefulle turen ned bakken. Jo lenger du sliter deg opp, desto lenger får du nyte nedturen. Dersom du ikke gidder å gå opp i det hele tatt, får du heller ingen glede i å renne ned, og det eneste du kan gjøre er å gå rundt og surmule.

Hverdagen har blitt fått en helt feil vending i vår generasjon. Nå sitter du nok der og tenker at dette hørtes helt absurd ut, og at det ikke gjelder deg og dine. Men der tar du feil. Dette er en form for livs-erstatning som er veldig usynlig. Du kan ikke komme inn i et klasserom og peke ut disse ''filmoholikerne''. Det kan være hvem som helst. Det kan være vennen din. Det kan være deg! Så neste gang du så mye som vurderer å gå på kino, annullér tanken og heller prøv å yte noe. Gå og bli kjent med nye folk. Ikke vær kritisk til nye ting der du selv presterer noe. Kom deg opp av sofaen! Du vil vel ikke råtne vekk foran tv-skjermen?

For dåkke (så gadd å lesa det) så lure på om eg meine dette. Svaret er delvis ja. Eg meine det litt, bare kanskje ikkje så ekstremt. Det går fint å sjå film av og te, men en må jo "pynta" litt på det;)

Nå bjunne sommaren å nimma seg og snart blir det badetid:D Det alt for mange så bare sidde inne uden å forbrenna en einaste kalori. Men det e jo så tetag å trena! Ja, eg vett. Men ååå så herligt det er itte du har våre aktive!

I dag sprang me i gymmen. Eller rettare sagt sprang me 2 min, gjekk 2 min, sprang 2 min, gjekk 2 min, sprang 2 min, gjekk 2 min, sprang 2 min, gjekk 2 min, sprang 2 min, gjekk 2 min, sprang 2 min, gjekk 2 min.

Og gjett kor langt eg "sprang"?!

4000 meter!!!!

Og då va eg udkjørte, då!

Men det va jo SÅ gudd ittepå:D

En mann løper mot drosjeholdeplassen på Majorstuen i Oslo i et aldeles forferdelig regnvær. Det står en ledig drosje, og mannen hiver seg inn.
- Hvor vil du? spør drosjesjåføren med en sur mine.
- Jeg skal til Frognerseteren.

Sjåføren setter drosjen i gir og kjører av gårde. Underveis finner mannen plutselig ut at han har mistet lommeboken i hastverket. Han leter febrilsk i lommene og finner til slutt en hundrings.

- Sjåfør, jeg har mistet lommeboken, men fant 100 kroner i lommen min. Kunne du være så snill og kjøre meg helt frem for 100 kroner siden været er så forferdelig?
- Nei, sier mannen. Turen til Frogneseteren koster 150 kroner.
- Men vær så snill da. Jeg skal i et møte om 5 minutter og det regner så grusomt. Jeg lover dessuten å sende deg resterende beløp i morgen.
- Nei, sier mannen. Turen til Frogneseteren koster 130 kroner.
- Neivel, svarer mannen. Da får du kjøre meg så langt som 100 kroner rekker da, så får jeg gå resten.
Mannen går ut av drosjen når hundrelappen er kjørt opp og løper av gårde.

En uke senere kommer mannen igjen til drosjeholdeplassen. Denne gangen står det åtte drosjer og venter på tur, og i den bakerste bilen sitter hans gode venn fra forrige uke.

Mannen går bort til den første drosjen og spør hvor mye det koster til Frognerseteren?

- 150 kroner, svarer drosjesjåføren
- Her har du 300 kroner, sier mannen, 150 for turen og 150 hvis vi kan kose oss litt i et skogholt underveis.

Drosjesjåføren blir rød i ansiktet og smeller rasende igjen døren mens han skriker:

- Kom deg vekk ditt svin!
- Mannen går så bort til den andre drosjen i køen og spør:

- Hva koster en tur til Frognerseteren?
- 150 kroner, er svaret.
- Her har du 300 kroner, sier mannen. 150 for turen og 150 hvis vi kan kose oss litt i et skogholt underveis.

Drosjesjåføren blir rasende og brøler:

- Se og ha deg vekk! Jeg ville ikke kjørt deg om du hadde tilbudt meg tusenlapper.

Han går til hver drosje i køen og stiller det samme spørsmålet, og alle blir rasende og sender han vekk. Når han kommer til siste drosjen, mannen fra forrige uke, spør han:

- Hvor mye koster det til Frognerseteren.
- Det vet du godt, svarer mannen. Det koster 150 kroner.
- Fint, sier mannen.
Her har du 300 kroner. 150 for turen, og 150 kroner hvis du vinker med sedlene og gliser til kollegene dine når vi kjører forbi.